Sammendrag:
- Fridtjof Nansen gikk i spissen i fremmingen av statsløses stilling i kjølvannet av første verdenskrig. Et av de viktigste tiltakene han satt i gang omfattet utstedelsen av ”Nansen Passet” som hjalp hundretusenvis av statsløse mennesker med å kunne reise til land som var villige til å motta dem i mellomkrigstiden.
- På mange måter har Norge vært en foregangsnasjon i fremmingen av statsløse menneskers stilling i verdenssamfunnet. Den norske regjeringen var den første til å foreslå dannelsen av en organisasjon for statsløse mennesker og flyktninger ved konferansen av 1945 som grunnla FN.
- Den norske staten har et langsiktig mål om å være ledende på menneskerettighetsfeltet som fastslått i Stortingsmelding 21 av 1999-2000 om menneskerettigheter. Menneskerettigheter er et fagfelt Norge ønsker å være ledende på internasjonalt, både av politiske og humane betraktninger. Disse momentene tilsier at arbeidet mot statsløshet i dag kan være betydningsfullt for Norge.
Det at statsløshet er et potensielt politisk betent spørsmål bare forsterker behovet for en løsning av problematikken. Det å ha statsborgerskapelige bånd blir stadig viktigere for oppnåelsen av grunnleggende rettigheter som retten til diplomatisk beskyttelse, retten til bosetting, retten til skolegang, retten til politisk uttrykk og retten til arbeid. Man kan utlede hvordan mangelen på disse grunnleggende rettighetene er knyttet til akutt nød, mangel på utvikling og rettsløshet for statsløse mennesker internasjonalt. Menneskelig utvikling, fattigdomsbekjempelse og en ordensbasert internasjonal samarbeidsarena er blant de sakene Norge er engasjert i i form av humanitære og politiske tiltak både her hjemme og internasjonalt. Mangelen på disse menneskerettighetene og konsekvensene derav for statsløse mennesker er noen av bakgrunnene for at engasjement mot statsløshet kan være betydningsfullt for Norge.
På mange måter har Norge vært en foregangsnasjon når det gjelder å fremme rettighetene til statsløse mennesker. Den norske regjeringen var den første til å foreslå dannelsen av en internasjonal organisasjon for flyktninger og statsløse mennesker ved konferansen av 1945 som grunnla FN. Dessuten var Norge med å lage overenskomsten av 1954 om statsløses stilling. Dette engasjementet viser at nordmennene har tenkt på de statsløses stilling i årtier. Dette engasjementet for statsløse mennesker har imidlertid stilnet med årenes løp.
En av grunnene til at begrensningen av statsløshet kan være av betraktelig interesse for Norge i dag er blant annet statens langsiktig mål om å være ledende på menneskerettighetsfeltet som fastslått i Stortingsmelding 21 av 1999-2000 om menneskerettigheter. Menneskerettigheter er et fagfelt Norge ønsker å være ledende på internasjonalt, både av politiske og humane betraktninger. Dessuten krever på mange måter arbeidet mot oppnåelsen av FNs tusenårsmål som Norge er svært engasjert i, at statsløshetsproblematikken løses for at statsløse mennesker ikke forblir en isolert, lidende befolkningsgruppe på utkanten av det internasjonale samfunnet av stater.
I Norge finnes det i dag over 600 statsløse mennesker, de fleste av disse har opphold og leder derfor generelt sett normale liv. Det finnes på den annen side en del som ikke har fått lov til å bli i landet og som ikke kan sendes tilbake til noen land. Disse ureturnerbare statsløse asylsøkere som de ofte blir omtalt lever på utkanten av det norske samfunnet med svært begrensede rettigheter og ofte i akutt nød. Deres menneskerettighetssituasjon er prekær; de trenger hjelp. Når det gjelder tiltak her hjemme kan Norsk Organisasjon for Statsløse Mennesker hjelpe individer i denne gruppen med mat og andre materielle slik at de kan overleve. I tillegg gir organisasjonen råd til statsløse mennesker om deres status og deres forhold til internasjonale lover som berører statsløshetsområdet. Internasjonalt er organisasjonen engasjert for statsløse menneskers sak i å blant annet fremme FNs menneskerettighetserklæringens artikkel 15- individets rett til statsborgerskap.
| 
