 |  |
Sammendrag:
- Årsakene bak statsløshet er svært komplekse i hvert tilfelle.
- Enkelte stater holder en del av egen befolkning statsløs, i undertrykkelse, for å hindre den i å delta i politiske prosesser i eget hjemland. Stater har praktisk talt ubegrenset handlingsfrihet i eget territorium når det gjelder å bestemme statsborger -og innvandringsspørsmål.
- Statsløshet er ansett for å være uønskelig men tillatelig i internasjonale relasjoner per i dag. Dette har vært et av hovedproblemene bak varigheten av statsløshet i internasjonale relasjoner.
Mens FNs Høykommissæren for Flyktninger (UNHCR) har fått ansvaret med tilsyn av overenskomsten av 1954 om statsløses stilling og konvensjonen av 1961 om begrensningen av statsløshet viser organisasjonens egne interne rapporter at dens arbeid blir ofte effektivt hindret av politiske dynamikker i land med en statsløs befolkningsgruppe. Dette er rett og slett fordi enkelte land bevisst holder en del av deres befolkningsgrupper statsløs; de vil ha det slikt og vil ikke ha FNs Høykommissæren for Flyktningers innblanding. Det finnes imidlertid suksesshistorier der Høykommissæren har bidratt sterkt til at nye lovgivninger har ført til at hundretusenvis av statsløse mennesker har fått innvilget statsborgerskap. Høykomissærens arbeid har for eksempel bidratt til utviklingen av nye nasjonalitetsrelaterte lover i Bangladesh, Sri lanka og Nepal som har de siste årene ført til statsborgerstatus for hundretusener av statsløse mennesker i disse landene. Det finnes likevel fortsatt mange fastlåste tilfeller av statsløshet. Blant disse kan nevnes situasjonen til statsløse befolkningsgrupper i forskjellige land som Burma, Palestina, Vietnam, Kambodsja, Kuwait, Thailand... og situasjonen til statsløse enkeltindivider som er spredt i alle verdenshjørner.
FNs Høykommissæren for flyktninger har satt sin kunnskap og ekspertise på dette feltet til staters disposisjon når de skal utforme eksempelvis statsborgerlover eller løse individuelle saker. På den annen siden frykter organisasjonen ofte for at dens aktive engasjement for statsløse mennesker kan provosere myndighetene i aktuelle land og følgelig hindre den i å utføre sine forpliktelser overfor andre utsatte grupper som flyktninger og de internt fordrevne i de samme landene.
Det som har stort sett gjort begrensningen av statsløshet til en vanskelig sak har med folkeretten og staters praktisk talt ubegrenset handlingsfrihet i eget territorium å gjøre, spesielt når det gjelder å bestemme statsborger -og innvandringsspørsmål. Denne handlingsfriheten innebærer for eksempel blant annet at utover etterlevelsen av jus cogens prinsippet om non-refoulement i internasjonal rett, forpliktes ingen stat til å gi utlendinger tilgang til sitt territorium. Retten til asyl er ikke -som mange tror- en asylsøkers rett til å få innvilget asyl men en stats rett til å gi beskyttelse til enkeltpersoner eller grupper. Så absolutt er staters territoriell suverenitet at med overnevnte jus cogens unntak er mottakelsen av utlendinger i en stat ansett for å skje ut i fra vedkommende stats barmhjertighet eller egeninteresse. Med mindre det fremgår av inngåtte avtaler er stater ikke forpliktet til å ta imot utlendinger. De har rett til og kan selv bestemme hvem de vil gi adgang til deres territorier til og hvordan slik adgang skal reguleres. I denne sammenheng er det en selvfølge at statsløse mennesker blir ansett som utlendinger også i stater de betrakter som egne hjemland. De blir behandlet som utlendinger i alle stater og ofte verre ettersom ingen stat vanligvis taler for deres sak eller påtar seg diplomatisk ansvar for dem overfor andre stater.
Internasjonal lov beskjeftiger seg primært med staters rettigheter -ikke rettighetene til individer. Enkeltindivider oppnår internasjonale rettigheter -som for eksempel diplomatisk beskyttelse- gjennom å være tilknyttet en stat. De oppnår også nasjonale rettigheter, -eksempelvis retten til å bosette seg i eget hjemland- som følge av deres statsborgerskap, denne retten er som vanlig nedfelt i landets konstitusjon eller grunnlov. Slike statlige tilknytninger har statsløse mennesker som vanlig ikke. Derfor er statsløsheten blitt beskrevet som retten til å ikke ha noen rettigheter - ”the right to have no rights”. (USAs Høyesterett 1958).
Statsløshet er ansett for å være uønskelig men tillatelig i internasjonale relasjoner. Mens enkelte stater bevisst prøver å begrense statsløshet, er det andre som bevisst for eksempel denasjonaliserer egne befolkningsgrupper av politiske grunner. Altså for å hindre dem i å ta del i det sosiopolitiske livet i eget hjemland. Det er i denne sammenhengen at den Amerikanske Høyesteretten slo fast i 1958 at statsløshet er en form for avstraffelse som blant annet er enda mer primitiv enn tortur.
Når en stat har tatt en denasjonaliserende holdning overfor egne befolkningsgrupper har andre stater liten mulighet til å fordømme den uten å framstå som om de blander seg i vedkommende stats indre anliggender. Internasjonal rett forbyr nemlig slik innblanding. Staters ubegrensede handlefrihet i eget territorium -også i dette tilfellet mot anerkjente og ønskelige internasjonale normer- har stadig vært et av hovedproblemene bak varigheten av statsløshet i internasjonale relasjoner.
|
|
|
