Sammendrag:
- Statsløse mennesker: mennesker som er ikke juridisk anerkjente borgere av noen stat (de jure statsløshet). FNs Høykommissæren for Flyktninger (UNHCR) anslår antallet statsløse mennesker i verden i dag til å være cirka 11 millioner.
- Fordi de ikke har noen statsborgerskap blir statsløse mennesker frarøvet grunnleggende rettigheter som retten til bosetting, retten til eiendom, retten til arbeid og retten til utdanning i mange land.
- Internasjonalt lever ofte statsløse mennesker i et rettsløs vakuum, i akutt nød og uten diplomatisk beskyttelse. Statsløshet har blitt betegnet som ”the right to have no rights”.
Statsløshetsbegrepet er like gammelt som konseptet om statsborgerskap. Statsløse mennesker er rett og slett mennesker som ikke er juridisk anerkjente borgere av noen stat (de jure statsløshet). Dette har svært omfattende konsekvenser, ettersom det å være tilknyttet en stat gjennom statsborgerskap blir ansett som viktig for å oppnå blant annet retten til bosetting og relaterte rettigheter -som retten til å ta arbeid i eget hjemland og retten til diplomatisk beskyttelse i utlandet. I dag anser FNs Høykommisæren for flyktninger at opp mot 11 millioner mennesker i verden er statsløse. Mens statsløshet forekommer i alle verdensdeler omfatter territorier med en stor statsløs befolkning blant annet: Palestina, Burma, Nepal, Thailand, Lebanon, Sri-lanka, Bangladesh, Kuwait... I Norge ansees det å være over 600 statsløse mennesker, de fleste av dem har lovlig opphold og lever stort sett normale liv mens andre har ikke det og lever på utkanten av samfunnet. De statsløse menneskene som bor illegalt i Norge har ofte ingen andre land de kan dra til, ettersom de ikke har noen stat som anser dem som egne borgere. De landene de kan ha kommet fra er ofte uvillige til å ta dem tilbake og er vanligvis ikke forpliktet av internasjonal lov til å ta dem i retur. De blir nektet innreise til tidligere bostedland som følge av deres status som statsløse.
Statsløshet kan oppstå som følge av diverse årsaker. FNs Høykommissæren for flyktninger (UNHCR) peker på følgende årsaker som de ti mest vanlige: uoverensstemmelser i lover, overføring av territorier (der nye stater har oppstått for eksempel), ekteskapsrelaterte lover, forvaltningspraksis, diskriminering, lover som er relatert til registreringen av fødsler, jus sanguinis prinsipper om oppnåelse av statsborgerskap -(altså oppnåelsen av statsborgerrettigheter basert på arvelig blodsbånd; istedenfor fødested for eksempel), denasjonalisering, avkall på statsborgerskap før et annet statsborgerskap er ervervet og automatisk tap av statsborgerskap som følge av en stats lovanvendelse. Disse årsakene viser at statsløshet er et komplisert fenomen hvis begrensning krever komplekse tiltak.
Statsløshet framstår som et svært politisk følsomt tema for alle land, ikke minst Norge. Statsløse mennesker framstår som den mest utsatte og mest sårbare gruppen i internasjonale relasjoner i dag. Etter at Fridtjof Nansen i sin tid engasjerte seg for å fremme statsløse menneskers stilling i det norske samfunnet og internasjonalt i kjølvannet av første verdenskrig, har ingen tilsvarende prosjekter -fremmet av nordmenn eller andre- lykkes i å bedre deres livssituasjon i verdenssamfunnet på noen stor skala. For øvrig har enkelte stater nylig iverksatt vedtak som gradvis innvilger statsborgerskap til en del av deres statsløs befolkning. Enkelte eksempler er Sri-Lanka, Nepal og Bangladesh som nylig innvilget statborgerskap til samlet sett hundretusenvis av statsløse mennesker som hørte til deres territorier. Dette er en pågående prosess som har blitt assistert av blant annet FNs Høykommissæren for Flyktninger de siste årene. Arbeidet er på ingen måte ferdig i disse landene da det finnes fortsatt en stor andel mennesker hvis status ikke er klarlagt.
Statsløse mennesker og deres barn har i de fleste land svært begrensede rettigheter. De har ofte ikke rett til pass, diplomatisk beskyttelse, arbeid, utdanning eller bosetting i noe land. På grunn av deres uvanlige status blir de ofte offisielt ansett som ulovlige bosettere i et land uansett hvor lenge de har bodd på stedet. De får som vanlig ikke rett til å delta i politiske valg der de bor og kan holdes i lange perioder i fengsel på grunn av "ulovlig opphold".
I arbeidet mot statsløshet i Norge og internasjonalt er det tre typer tiltak som kan bli fremlagt. Disse kan klassifiseres som lindrende, preventive eller varige tiltak. Disse tiltakene spiller sammen og er av stor betydning. Lindrende initiativer betegner de ordningene som kan settes i verk for å lindre de lidelsene statsløse mennesker blir utsatt for som direkte følge av statsløsheten. Preventive - eller forebyggende - tiltak er de som kan iverksettes for å begrense statsløshet, altså for å hindre at statsløshet oppstår i første omgang. Man finner eksempelet på et slikt tiltak i den norske statsborgerloven der kapitel 2.4 innvilger norsk statsborgerskap automatisk til hyttebarn. For all del blir tildelingen av statsborgerskap ansett som den eneste varige løsningen mot statsløshet.
I 1954 og 1961 ble det i regi av FN etablert henholdvis konvensjonen av 1954 om statsløses stilling og konvensjonen av 1961 om begrensningen av statsløshet. Disse har imidlertid fått lite støtte i medlemslandene og deres betydning mot statsløshet anses derfor som svært begrenset. Konvensjonen av 1954 om statsløses stilling har blitt ratifisert av 65 av medlemslandene i FN mens konvensjonen av 1961 om begrensning av statsløshet har fått 37 ratifiseringer (per oktober 2009). FNs Høykommissæren for Flyktninger har ansvaret for tilsynet av disse to konvensjonene.
|
